14. desember 2017.     Antall treff: 160242


::home

::e-mail

::gjestebok

::bilder

::musikk

::linker

::historie




Rittmester Paul Urrang Markussen

::tilbake

Her forteller oberstløytnant Paul Urrang Markussen om sin tid som esksjef kontingentene 1987-89. Han var den første kavaleristen som var esksjef. Han hadde fartstid som stridsvognsmann og stormer fra den gamle TLF eskadronen på Bardufoss:

I den perioden jeg overtok som stormesksjef var det mer prestisjefylt å være sjef stridsvogneskadronen. Dette ble det endringer på etter hvert som storm gjorde seg meget godt bemerket på øvelser og fikk krevende og interessante oppdrag. Den første tiden var preget av at det ikke var full kontroll på alt materiell. Det hadde kommet fra avdelinger spredd over hele landet. Blant annet var det ikke papirer på de tårnmonterte maskingeværene. I mesteparten av tiden var det problemer med å få tilgang på 20 mm ammunisjon(grunnen var problemer med selvødeleggeren og blå øvingsammunisjon var det lite av).

Av kjøretøyer disponerte eskadronstaben to feltvogner, en motorsykkel og en M113 ledelsesvogn. Troppene bestod av tre lag (iht KOP skulle det være 4 lag). På denne tiden var oppklaringseskadronen stasjonert på Skjold, senere ble den flyttet til Setermoen og opprettet som en Oppklaringsbataljon. Stormesk 3, Stabsesk, Trenesk og Panserverneskadronen var stasjonert i Kavalerileiren på Setermoen. Stridsvognesk 1 og 2 var stasjonert på Bardufoss flystasjon.

Bataljonsjef i denne perioden var Oblt Johan Brun, Nk var Maj Lars Sølvberg. Alle troppene hadde sine særegenheter, samholdet og stoltheten til eskadronen vokste med oppgavene. På Setermoen var det veldig ofte slagsmål mellom stormere og artillerister på kveldstid. Artilleristene provoserte ofte, og stormerne var lett å tenne. Ryktene som artilleristen spredte, for å unnslippe stormerne under øvelser var følgene; ”får du en stormer etter deg, så legg på sprang, kast matrester og brødskorper, stormerne er så ville og utsultet at de stopper opp for å spise”

På denne tiden var det mangelfullt på reglementer, spesielt på eskadrons og bataljonsnivå. Vi støttet oss på utenlandske reglementer og reglementer for det norske infanteriet, men dette var ikke bra nok. Drillene var ikke helt det samme, tiden til stridsutvikling tok for lang tid. Vi måtte prøve å utvikle våre egne prosedyrer for å kunne operere effektivt sammen med stridsvognene. Kapasiteten på hurtighet og fremkommelighet til NM135 var ikke god nok spesielt på vinterføre. Men dette dannet grunnlaget for erfaringer som kom godt med når vi skulle anskaffe en ny stormpanservogn.


Rittmester Paul Urrang Markussen

sjef 01.08.1987 - 01.08.1989


Stormesk 3 utmerket seg under flere av de store øvelsene som var hver høst og vinter. På høstøvelsen i 87 i Ballangen, sør for Narvik, skulle Pbn gjennomføre et angrep langs E6 sydover. For at hurtighet og overraskelse skulle lykkes, var bataljonen avhengig av at en bru var inntakt. Stormtroppen til Lt Ørjan Jensen gikk denne natten gjennom fiendeland uten å bli oppdaget og grupperte seg rundt og under broen for å sikre den. Da angrepet begynte og fienden skulle prøve å sprenge broen, ble den forsvart og Pbn kunne passere og utmanøvererte fienden med denne overraskelsen.


Husker en episode under vinterøvelsen i 1988 ved E6 på Heia. Bataljonen hadde stoppet opp ved en bro og fikk ikke rykke videre før 4 TOWer som var gruppert i høydedragene på andre siden av elva var lokalisert. 2 TOW ble raskt lokalisert og dømt ut. Pvesk var også gruppert i området på andre siden av elva. I løpet av natten var det sterk vind og snødrev, men stormesk gikk til fots i en flankemars for å sikre området på andre side av broen. Stormesk støtte da på fremskutt bataljonsko til 2 bataljon. Bataljonstaben ble tatt til fange, bataljonsjef senere forsvarssjef Sigurd Frisvold klarte å flykte til fots. Nå ble presset for stort på fienden og de begynte å trekke ut. Da Pvesk begynte å trekke ut ble de skutt opp en etter en av stormerne som lå i vegkantene med sine 84mm Carl Gustav. I disse tider var det ofte slik på øvelsene at noen få TOWer var nok til å stoppe en hel panserbataljon. Det ble sagt at infanteriet måtte få øve seg i å stoppe fienden med sine PV våpen og øvelsene ble ofte lagt opp etter dette. Det ble ikke tatt så mye hensyn til at panseravdelingene måtte få trene på hurtighet og overraskelse.

Oberstløytnant Paul Urrang Markussen