14. desember 2017.     Antall treff: 160242


::home

::e-mail

::gjestebok

::bilder

::musikk

::linker

::historie




Rittmester Bjørn Gaute Herlyng

::tilbake

Oberstløytnant Bjørn Gaute Herlyng kom til Stormeskadron 3 som nestkommanderende for Hans Bakke i august 1996, og fulgte kontingent 08/96 til den dimitterte sommeren 1997. Han var deretter nestkommanderende i Stormeskadron 4 og S-3 i Panserbataljonen, før han overtok som sjef Stormeskadron 3 sommeren 1998. Her forteller han om sin tid som sjef i Stormeskadron 3 kontingenten 1998-99:

Det var med stolthet og ett tungt hjerte jeg sommeren 1999 tok avskjed med dragonene i kontingent 08/98 i kinosalen på Setertun. De fleste gledet seg til å komme hjem – samtidig som vi så rundt oss og tenkte at når vi kommer hjem – da vil vi lengte hit...

Ikke nødvendigvis til Setertun, eller kaserne Trondenes, eller Kavalerileiren, Setermoen, Troms eller Nord-Norge. Det også – i alle fall litt – men først og fremst til menneskene – dragonene – stormerne – kameratene. For det er mennesker og følelser som har preget – og fortsetter å prege Stormeskadron 3. Slik var det før min tid – slik er det etter min tid – og slik var det også i min tid.

Nå er mennesker og følelser noe av det vanskeligste å både skrive og snakke om – men jeg skal prøve – etter en liten påminnelse av hva året for øvrig bød på. Ut over menneskene var utdanningsåret 1998 til 1999 preget av tre ting som gjorde året forskjellig fra både de foregående og etterfølgende. Det var utdanningsstopp i Stormeskadron 4, NM135 var i ferd med å erstattes av CV90, og vinterøvelsen foregikk i Trøndelag. Dette ga oss både muligheter og begrensinger som jeg vil si noe om senere. Men tilbake til menneskene.

Det var med respekt og ærefrykt jeg overtok som sjef i Stormeskadron 3 før sommerferien 1998. På den ene siden hadde eskadronen en arv med mange elementer det var verdt å ta vare på. På den andre siden ville nesten alle mannskapene og mesteparten av befalet kom nye til eskadronen mer eller mindre samtidig i august. De som skulle bringe arven videre til de nye var ikke mange – men vi hadde muligheten til å påvirke hva vi skulle ta med oss videre.

Rittmester Bjørn Gaute Herlyng

sjef 1998-99



Den positive arven var i første rekke knyttet til følelser og fag. Mange av følelsene har andre skribenter vært inne på; – avdelingsfølelse – samhold – ta vare på hverandre – løse oppdrag – semper paratus! Det er de samme som jeg opplever preger eskadronen til dags dato. Andre følelser var ikke like positive – i første rekke følelser blant de som sto utenfor eskadronen. Blant mange ble stormerne ansett som storkjefta og hardtslående bråkebøtter, og det var ikke alle som hadde med forvaltning å gjøre som var like imponert over alt som var blitt gjort – eller ikke gjort – på det feltet. Dette kan selvfølgelig en stormer bare fnyse av som uvesentligheter, men faktum var – og er det trolig ennå – at så lett er det ikke. Selv om disse følelsene for en stor del var basert på rykter og historier fra mange år tilbake, var det noe som gjorde at eskadronen og dens dragoner ikke alltid fikk den behandlingen de fortjente. Utfordringen for oss som gikk på var å bygge opp om de positive verdiene, og forsøke å dempe de mest negative utslagene. Innenfor det faglige var det en god arv å dra med seg gjennom det eldste befalet. Både Nk esk, admoff, alle tre troppssjefer og alle nk tropper hadde erfaring fra storm og/ eller Panserbataljonen. I tillegg mottok vi et kull sersjanter og UB’er fra BSK som hadde fått en grundig og god opplæring – noen av dem basert på tidligere erfaring fra førstegangstjeneste. I tillegg hadde vi med oss noen få utvalgte dragoner på skeiv kontingent. En uvurderlig ressurs, først og fremst til støtte for admoff og som eskass.

Ledestjerne og ladegrep, spennsveiv og fettpresse hånd m/6” forlenger stål

Som nevnt var det for kontingent 08/98 bestemt at det ikke skulle utdannes noen Stormeskadron 4 i Pbn. Som kompensasjon skulle esk 3 utdanne en full eskadron – tre tropper med fire lag i hver tropp – i stedet for to tropper som årene før. Utdanningsstoppen i esk 4 skulle i utgangspunktet vare ett år, og det var derfor ikke hensiktsmessig å tilbakeføre alt materiellet til sentrale lagre. Jeg fikk derfor gleden av å ha en full eskadron, med materiellansvar for to fulle eskadroner som medaljens bakside.

Befalet ble samlet før mannskapene møtte, og tiden til innrykk ble brukt til å samle oss om målsetninger for eskadronen i det kommende året – både faglig og i form av holdninger og verdier. Som en del av dette brukte vi Sjøforsvarets base Olavsvern, Tromsø og Helligskogen/ Skibotn.


En av de store utfordringene på denne tiden var det ”vakuumet” vi utdannet i. På den ene siden var vi rimelig sikre på at russerne ikke ville invadere Nord-Norge med det første. På den annen side var ikke internasjonale operasjoner ennå blitt helt pop i Kavaleriet, og vi hadde ingen konkrete oppdrag om leveranser ut. Svaret var derfor like enkelt som det var vanskelig – i bunn og grunn var målsetningen å utdanne tidenes beste stormeskadron til nå – basert på arven fra kjempene før oss, og overlevere den til de som kom etter i enda bedre stand enn vi mottak den. I dette lå både å utdanne den enkelte best mulig – slik at han eller hun kunne bidra i internasjonal tjeneste eller videre karriere i Forsvaret, og å utdanne best mulig enheter – først og fremst for å trene og skape bilder for oss i eskadronen, men også for å gi andre i bataljonen, brigaden og divisjonen muligheten til å utdanne seg ved å bryne seg på oss. Hovedtyngden av mannskapene møtte i midten av august 1998, og gikk rett inn i en intensiv rekruttperiode med vekt på enkeltmannsferdigheter. Etter få uker begynte en flertrinns fordeling av mannskapene – delvis etter ønske – men alltid etter ferdighet – først i fot og vognstyrke, deretter til de enkelte tjenestestillinger. Det som ble tillagt størst vekt var utvelgelse av nestlagførere og reserve vognkommandører – stillinger som krevde mye både faglig og ledelsesmessig.


Frem mot jul var hovedfokuset på fagutdanning i den enkelte stilling, samtidig som hver enkelt ble ført inn i sine oppgaver i den store sammenhengen – i de systemene de skulle fungere i – vogn-/fotlag – stormlag – fot-/vogntropp – stormtropp – fot-/vogneskadron – stormeskadron – panserbataljon. Øvelser var som alltid en viktig del av utdanningen. Først tilvenningsøvelser, med fokus på enkeltmann, men alltid satt i en større ramme i den hensikt å gi mannskap og befal på alle nivåer trening i sine oppgaver. Allerede tidlig på disse øvelsene ble det også fokusert på samvirke, spesielt med en av Panserbataljonens spesialtropper - PBktr – et uvurderlig bidrag til eskadronens utdanning.

ALARM og alvor, barfrost og beltetrykk, mønstring og maskinkanon

De første nettene ble tilbrakt i ALFA-området på Setermoen, deretter ble nettet kastet videre. Den lengste tilvenningsøvelsen var øvelse Ulv, med 12 netter i felt. Øvelsen foregikk i hovedsak på Fossmofeltet på Bardufoss, og vi nøt tidvis godt av samvirkeøvelser med vår BKOP, stridsvogner fra esk 1 og 2, og stingtroppen til Ingbn. Øvelsen ble avsluttet med en angrepsoperasjon fra Bardufossområdet mot Setermoen den torsdagen øvelsen offisielt var planlagt avsluttet. Operasjonen forløp som planlagt, og mot kvelden var kaserna i sikte og de fleste rimelig klare for en dusj. Frustrasjonen var derfor ikke ubetydelig da det ble meldt at fienden igjen rykket fram i Kobbryggdalen, og at eskadronen måtte gå i forsvar og stanse dette angrepet. Alle som en bet imidlertid tenna sammen, og øvelsen ble fortsatte videre ett døgn lenger enn (nesten) alle var forberedt på.

Et av høstens høydepunkt var øvelse Stormpanser/ Overtyre – den første øvelsen med hele bataljonen, i rammen av brigade 6 og 6. divisjon. Her ble operasjoner med alle eskadroner og støtte fra andre avdelinger øvd for første gang det utdanningsåret. Øvelsen gikk i hovedsak i Sørdalen og i Setermoen skytefelt, med harde ”kamper” om de ikke ukjente lendedetaljene Varden og Søppelplassen. Den forløp i hovedsak som planlagt, men ga oss en påminnelse om at vi aldri kan forberede oss på alt, og at militær utdanning og øving i seg selv er en farlig aktivitet som krever kompetanse og årvåkenhet. Før øvelsen fokuserte vi på alle de vanlige sikkerhetsutfordringene, og fremfor alt på at kombinasjonen isete og glatte veier og sivil trafikk krevde stor forsiktighet under øvelsen. Vi hadde dermed ingen problemer med noe av dette, men det dukket opp noe helt annet.



Som et sanitetsmoment ble en dragon i tropp 3 ”såret” under en oppsittet strid. Han ble lastet ut bak vogna og tatt under behandling umiddelbart – men dessverre rett bak vogna og ute av syne av VK som fortsatte og manøvrere. Dermed gikk det ikke bedre enn at vogna kjørte over det ene beinet til den ”sårede” – som dermed ble såret – før VK ble varslet av sine naboer og fikk stoppet. Dermed ble evakueringskjeden øvet meget realistisk, men heldigvis sørget kombinasjonen av lavt marktrykk, ett bløtt jord, årvåkne naboer og rask reaksjon for at vi slapp med skrekken og en dragon med svært blått lår.

I tillegg til manøverøvelsene kom eskadronen godt i gang med skarpskyting, både for vogn og fot. Som nevnt var det siste kontingent med hovedutdanning på NM 135 F1. Før utdanningsårets start var det mye at og fram om vi skulle ta CV90ene som var begynt å komme i bruk eller ikke. I utgangspunktet var vi forberedt på det, med utdannede befal og teknikere. Rett før sommerferien ble det imidlertid avgjort at eskadronen skulle gjennomføre sin utdanning på NM 135 F1. Jeg skal ikke prøve å legge skjul på at skuffelsen der og da var gedigen, men i ettertid kan jeg si med meget stor sikkerhet at det var den riktige avgjørelsen. På den ene siden var ikke vognene på plass før langt utpå høsten og vinteren, og slettes ikke reservedeler og ammunisjon. Utdanningsåret hadde blitt svært amputert, ikke bare for vognstyrken, men for hele eskadronen. På den andre siden nøt vi godt av å ha mange års ekspertise på NM135 i ryggen, en rimelig god deletilgang, og ikke minst fikk vi for en gangs skyld tildelt det vi skulle ha av ammunisjon, og vel så det Dermed fikk vi et knallbra år for hele eskadronen.

På høsten så det imidlertid ikke bare bra ut. Problemet var at vi ble tildelt langt mer ammunisjon enn det som var på lager i Indre Troms. Vi startet derfor utdanningen basert på at vi kun ville få 1 600 20 mm. Heldigvis dukket det opp flere patroner fra andre lagre rundt om i landet, og vi endte opp med å skyte over 15 000 20 mm. Samtidig hadde både PBktr og PVtr dette året store tildelinger som skulle avskytes. Vi kunne derfor skyte usedvanlig mye sammen med disse troppene allerede fra høsten av, og særlig utover våren. Fokus for høstens skarpskytinger var imidlertid øvelser på fotlag- og vogntroppsnivå. En aktivitet som tok langt mer tid en ønsket den høsten var forvaltning. Som nevnt tidligere overtok jeg sommeren 1998 materiellet til to eskadroner, og den forbindelse var det flere forhold som ikke ble ivaretatt slik de burde. I oktober ble det derfor gjennomført en ekstra mønstring med fullstendig gjennomgang av begge eskadroners materiell. Derigjennom fikk vi etablert en materiellmessig status som vi kunne bygge på gjennom resten av året. Ikke akkurat det vi hadde mest lyst til å bruke tiden på, men det var nødvendig for å kunne ivareta en forsvarlig forvaltning, og ga oss fordeler resten av året.

Samvirkeoffiserer, stormingeniører, stormbåter, storøvelser og spennhjul

Etter en velfortjent jule- og nyttårsferie kom befal og mannskaper tilbake til en hektisk vinter og vår. De pausene som var mellom øvelser og skarpskytinger var ikke flere enn strengt nødvendig for å få materiell og planer klar til neste dyst. Først ut var øvelse Snøpanser – bataljonsøvelse med fokus på manøver og samvirke mellom eskadroner og spesialtropper. Øvelsen startet i Gratangen, men strakte seg etter hvert helt opp til Sørreisa – Karlstad. Utfordringene var mange, og treningen god. Eskadronen opererte til støtte for stridsvogner, ble støttet av alle i bataljonen – stridsvogner, BKOP, PVtr, pansret sanitetstropp og stridstrennet – i tillegg til eksterne støttespillere som Trenesk brig 6, FA/ FAOP fra Artreg, LVtr fra LVbn/6. Div, Evaktropp/ Sanbn/6. Div og teknisk kompani/ Trenbn/6. Div. Vi gjennomførte en operasjon med to en flankemarsj med to fottropper, mens den siste ble satt inn med stormbåter fra Ingbn.

Hvitmink kom rett etter Snøpanser, og ga i første rekke ekstreme utfordringer fordi det var svinkaldt. Ved en anledning ble en av fottroppene satt inn med helikopter. Ved utlasting mistet troppsjefen lua si, bøyde seg ned og tok den opp igjen – og det var nok til at øret var forfryst. Heldigvis klarte resten seg bra, og vi kom ut av det uten andre frostskader. Ellers inneholdt øvelsen alt det tradisjonelle – samvirke med alle og enhver – og en klassisk ”blue on blue” da sjef 2. bn forsøkte å innpassere vår veisperring. Støttet av en tropp fra strvesk 1 var vi egne fremste i Takelvdalen. Der tok vi imot rester av 2.bn, som innpasserte etter en av deres klassiske avskjæringsoperasjoner. Vi talte inn alle beltevognene vi fikk oppgitt skulle komme, og da det kom noen BV206’er i tillegg til disse, kunne vi ikke annet enn å anta at det var fiendens – hvorpå de ble behørig nedkjempet.

Vinterøvelsen i 1999 foregikk i Trøndelag. Det innebar overføring av hele divisjonen fra indre Troms til Nord-Trøndelag – en stor operasjon som ble gjennomført for første gang. Ca. en uke før øvelsen forsvant stormpanservogner, feltvogner og kasser med utstyr om bord i et digert lasteskip, og ble seilt til og losset i Namsos. Nytt øvingsområde ga nye utfordringer og muligheter. Forøvelsen på Høylandet – øvelse Pansermink – ga meget gode muligheter til å ta tak dette. Høylandet er riktignok langt fra noen prærie, men i forhold til Indre Troms er det åpent uten like – og manøverdagene under forøvelsen ga oss mulighet til å bruke det fullt ut. Eskadronen på linje og eskadronen støttet av strv – med alt materiell operativt.

Selve Battle Griffin 99 ble den beste øvelsen undertegnede har vært med på, og det kunne vært skrevet side opp og ned kun om denne. Fosslands 6. Divisjon mot Sølvbergs Brigade 12. Finte og kontrafinte – feilinformasjon og desinformasjon. Eskadronen var i strid fra klokka H og ut øvelsen.

Esksj på rekognosering langt inne i fiendeland, med det resultat at NK esk kom i øvingsavisa – pølsespisende foran en kiosk i Grong. Fremmarsj og angrep langs småveger for å åpne flaskehalsen Grong – fienden tatt på senga før de fikk sperret minefeltene. Tysk artilleri som sto i feil retning – og kunne ikke snu før sjefen våknet. En tysk artilleriobservatør som på død og liv skulle være fremst – og som var det i ca 5 min til han ble utdømt. Amerikansk EK med skarp ammunisjon og absolutt ingen adgang. Angrep avløst av forsvar og oppholdende strid. Underleggelser og avgivelser i alle retninger – eskadronen varierte fra 91A, 91B, 92A, 9 og 9F, til full eskadron forsterket med strvtr og PVktr. Fremmarsj mot sør bak en sovende esk 2. Spredning av eskadronen i alle retninger for å sikre Grong. Tr 2 i kamp med US Marines i skråliene mot Namsos, tropp 1 og esksj som stanset fienden når de kom fra sør – godt hjulpet av direkte forbindelse til ildledelsessenteret til 6. divisjon og en særdeles rett-tidig inngripen av en av stridsvognstroppene fra esk 1. ”The great BV-shootout” – da eskadronsledelsen, to stormtropper og en strvtr ramlet inn i bakre området til en motorisert infanteribataljon. Påvirkning fra EK som tvang bnsj og esksj til å lede hver sin avdeling på samme frekvens – samtidig. Lett feltsykehus – som i alle fall hadde tenkt å være egne fremste. Tropp 2 som egenhendig sinket Pbn/ Brig 12 når de angrep fra øst. Forsøksplantefeltene ved Harran som alle stridsvognene i Brig 12 nyttet til sine fremkommelighetsforsøk – til stor fortvilelse for bonden som trodde de var til planteforskning.



Det mest utrolige var at vi avsluttet øvelsen med 12 av 13 stormpanservogner operative – takket være en heroisk innsats av teknikere i stridstrennet, trenesk og teknisk kp 6. Den vogna som ikke var operativ ble bokstavlig talt revet i stykker under berging med en av bergepanserene allerede på dag en av BG, og deretter ved behov kannibalisert til fordel for alt annet som røyk. Jeg troooor ikke det var godkjent på høyere nivå – men det fungerte, og var etter min mening det eneste rette å gjøre. Straks etter ENDEX ble kjøretøy pakket og sendt til Namsos med noen få mann for å få dem om bord for transport tilbake til Indre Troms. Resten av mannskapene ble sendt til Værnes, og derfra rett hjem på en velfortjent langperm.

Eskadronsskyting og Eryx, granater og grasbrann, kadetter og karneval

Om tiden frem til vinterøvelsen var hektisk, så ble resten av året enda mer hektisk. Hovedfokus var skarpskyting i avdeling, med høydepunkter som eskadronen i forsvar i mørke, og to ganger eskadronen i angrep i lyse som del av bataljonsoperasjoner – Fjellstorm og Vargtass. Tre forhold ble særlig vektlagt; raskt til skudd og raskt til treff, strid i mørke (mens dette ennå var noe mørke…), og samvirke. Eskadronens egne skrapskytinger inneholdt samvirke og samskyting med PO, PV, BK, FA og strv. I tillegg kom Sting under bataljonsøvelsene. I tillegg støttet santr, stridstrennet og santr hjul/ Sankp så godt som alle skytingene.

Skyting i mørke med lysforsterkning eller kunstig lys ble øvet hele høsten og vinteren, og fikk sitt klimaks på våren med eskadronen i forsvar i mørke og troppene i angrep i mørke. Som alltid spesielle seanser, særlig eskadronsskytingen, som også ble støttet av PV, BK og strv. Det er en egen stemning når sporlysene vrir seg gjennom skumring og nattemørke, lyset fra LYRAN og BK-lys kaster sine flakkende skygger, og munningsglimtet fra stridsvogna ved siden av deg lyser opp småskogen og smelter snøen på hjelmen din…

Fjellstorm og Vargtass ble kjørt grovt etter samme mønster; en strvesk i front langs Vardeveien, esk 3 bak og langs M7-veien til Varden. Deretter strv i stilling mens esk 3 brøyt gjennom over tverrveien til B-3, før strv gikk innover i Kobbryggdalen langs Fjellveien, og esk 3 over B-1. To meget gode øvelser for esk 3 sitt vedkommende, ikke minst fordi vi på begge øvelser hadde mål allerede langs tverrveien, samvirket tett med strveskadronene, og endelig fikk øvd skarpt med Sting. Hele øvelsen, og spesielt gjennombrytningen av minefeltet på tverrveien var ett eksempel på en nettverksbasert operasjon så godt som noen. Oppdrag og intensjon var kjent på alle nivåer, og operasjonene ble gjennomført med en stor grad av selvsynkronisering. Mål ble meldt inn fra noen, bekjempet av andre – ordrer ble gitt fra tropp til tropp, fra støttet til støttende – og motsatt, alt etter som situasjonen gjorde det nødvendig, mens nivåene overvåket og kunne konsentrere seg om å se fremover til neste fase av operasjonen.

Etter Fjellstorm og Vargtass var det stort sett slutt for de fleste, men siden vi hadde vært flinke og spart ammunisjon – og hadde full tildeling, så hadde vi mye moro igjen. I perioden mai til juni hadde eskadronen skarpskyting med vogner i avdelingsforband fire uker etter hverandre, før en måneds pause med to ukes-øvelser innlagt, og deretter en siste skarpskytingsuke – og vi ble stort sett fulgt av Bktroppen. Dette gjorde at vi i løpet av denne perioden kom på et helt nytt nivå i samvirket med Bk – det fungerte rett og slett knirkefritt, og det var omtrent like lett å få granatene deres på rett sted, til rett tid, med rett virkning og varighet, som det var å sende opp et signalbluss.

Troppene fikk mange gode gjennomføringer i både angrep og forsvar, støttepunktet ble ryddet av alle lag, inkludert 91A, og fottroppene sneket seg i stilling utallige ganger. Vi ble svært godt kjent med skytefeltadministrasjonen – selv om Aarbog og Nordberg sikkert gjerne hadde vært foruten alle brannene vi startet, spesielt ba vi svei av store deler av B-3 og B-1 på samme dag. Men det gror jo godt der nå da, og dessuten var bare synet av en sotsvart dragon Bergo – tidligere sanmann, nå brannmann – nesten verdt det i seg selv.



Det relativt nye PV-våpenet Eryx ble også brukt med vekslende hell. Virkningen av våpenet er uten tvil formidabelt, og etter en del simulatortrening i forkant var det fullt mulig å treffe målet, men det ble gjerne høye treff, og en del missiler oppførte seg ikke slik de skulle. For å sitere ett av registreringsskjemaene: ”Startmotoren sendte raketten ut av rører, men (den) falt så ned på bakken. Hovedmotoren startet ikke før etter nedslaget, da den gravde seg bortover”. Det var derfor alltid spennende og skyte Eryx, og masse diskusjon med VSK og HFK om feilprosenten var normal, og hvis ikke, hvorfor den var så høy.

De to øvelsene som snek seg inn i mellom skytingene var vidt forskjellige. Den ene var KS føring, hvor eskadronen ble stilt til disposisjon for en gjeng brave kadetter fra Krigsskolen som skulle få litt erfaring i føring av avdelinger. En svært annerledes øvelse – lite behov for forberedelser – oppdrag og oppgaver i seg lite utfordrende i forhold til erfaringsnivå på dette tidspunktet – men med desto større utfordringer i å tolke og omsette en ny og tidvis noe haltende ledelse. Det var for å si det slik litt forskjell på om den kadetten du fikk dumpet ned i luka var tidligere stormlagfører eller sanitetsbefal. Til tider totalt kaos, men mye både moro og lærdom for både befal og mannskaper av å se hvordan annet befal taklet utfordringene.

Den andre øvelsen var enda mer unormal, i det hele fotstyrken ble sendt til Porsanger for å være markører på øvelsen Barnets Peace. ”Utkledd” i sivilt tøy tilbrakte vi noen fine dager som flyktninger midt i et konfliktområde. Vi ble tatt hånd om av forskjellige avdelinger fra forskjellige land, og forskjellige organisasjoner. Inntrykket vi satt igjen med var vel i stor grad at skal du være flyktning, så bør du helst kunne organisere deg selv, ha med deg det du trenger – og ha noe å gå på – for stor hjelp kan du ikke regne med å få.
Midt opp i dette arrangerte eskadronen festen for DSMO – den sorte minks orden.

Dimmelenke og dovask, midnattssol og mønstring, CV og slutt…

Dimmelenkene var på dette tidspunkt blitt så korte at de ikke engang kunne brukes som ringer – bare nettene var enda kortere. Det nærmet seg ubønnhørlig slutten – i alle fall for utdanningsåret 1998 – 99, og for mange for tiden i esk 3 – i alle fall for denne gang. Samtidig var endelig alle CV 90’ene på plass, og før sommeren hadde vi overtatt vognene til både esk 3 og 4, mens NM135ene ble innlevert.

I løpet av våren hadde det vært mye fram og tilbake om det skulle være en eller to stormeskadroner høsten 1999, og om undertegnede skulle få fortsette ett år til som sjef eller ikke. Jeg skal ikke påstå at gleden da det ble bestemt at esk 4 skulle opp igjen kompenserte for skuffelsen av å måtte tre av ett år tidligere enn planlagt. Det var imidlertid ikke annet å gjøre enn å forberede overlevering til de påtroppende sjefene på best mulig måte – ny runde med telling og puss, vask av kaserne og overtakelser.

Ikke bare var det nye sjefer i esk 3 og 4, men også ny sjef for Pbn, Brig 6, og ny sjef for 6. Divisjon – i det den ene kamphanen fra Battle Griffin avløste den andre. Esk 3 var representert med befal og mannskaper i feltuniform, stridsvester, samband og våpen i beredskapsstilling – de andre enhetene stilte i permuniform med våpen i rem over skulder.

Og plutselig var det slutt…



Etter ett år (eller 232 virkedager) sto vi der og skulle plutselig ikke gjøre noe sammen neste dag. Det var nok rart for alle, og ikke minst for oss befalet som plutselig mistet både ansvaret og gleden ved å kunne skape noe sammen med mange flotte ungdommer. Som avdelingssjef er det fantastisk å se den utviklingen som finner sted i løpet av et slikt år – både hos mannskaper, befal og enhetene i eskadronen. Fra å være enkeltindivider til en velsmurt organisme som løser utfordringer sammen.

For de som ikke har opplevd det er kanskje analogien til gleden ved å lykkes i et lagspill det mest nærliggende – bare at laget i dette tilfellet er så uendelig mye større enn for eksempel 20 mann i en fotballklubb. Bare stormeskadron 3 hadde over 140 mennesker, 17 kjøretøy og tusenvis av duppeditter som skulle virke sammen i uttallige situasjoner og under alle forhold – og i tillegg kom alle samvirkepartnere og støttende avdelinger. Følelsen av å sitte i sentrum av dette og se – føle – at det virker slik det skal er helt fantastisk.

For de fleste mannskapene var nok den overveiende følelsen ved dimisjon glede over at det var over, mens i alle fall undertegnede først og fremst var vemodig over at det var slutt. Kanskje har flere av mine mannskaper og befal senere kjent noe av det samme – jeg både tror og håper det. I alle fall vil jeg si som jeg sa da: Om dere ikke sitter igjen med noe annet fra det året, så skal dere i alle fall vite at dere bidro til å skape ett kjempegodt utdanningsår for meg som eskadronssjef. For det har dere både min takk og respekt, og dere har all grunn til å være stolte av det dere gjorde. Dere leverte en fremragende innsats, og kan se hvem som helst i øynene og si at dere er stormere fra esk 3. For meg står året som sjef i stormesk 3 som det beste av mange bra år i Forsvaret, og det tror jeg det vil fortsette å gjøre.

Oberstløytnant Bjørn Gaute Herlyng
Rex Lupum



Fra stillingen som sjef esk 3 dro Herlyng til en stilling som planoffiser ved Våpenskolen for Kavaleriet (VSK). I løpet av to år ved VSK var han sjef for repetisjonseskadronen strvesk 2/ Pbn 2 under øvelse Adventure Express i 2000 og gikk Stabsskole 1 ved FSTS. Han har deretter vært S-3 i Telemark bataljon, Militærfaglig rådgiver for GIH og gått stabsskole i Tyskland. Han jobber i dag som senior stabsoffiser i Forsvarsdepartementet. På hans spesialtilpassede terrengsykkel står det to latinske fraser – den ene er ”Rex Lupum” i gul skrift...