Rittmester Hans Bakke
::tilbake
Her forteller Oberstløytnant Hans Bakke om sin tid som esksjef kontingent 1996-97. Han var i PBN første gang i 1988/1989 som stormpioner og dykkerlagfører. Troppsjef og NK stormesk 1994-1996: |
![]() Rittmester Hans Bakkesjef 1996-97 |
![]() Noe senere, i februar, klarte bataljonen å arrangere en knapp ukes bataljonsøvelse (Hvitmink). I forkant av øvelsen ba fenrikene om å få lov til å male noen av vognene i vinterkamuflasje. Dette hadde noen år i forveien blitt forbudt av Distriktskommando Nord-Norge, både av økonomiske årsaker og fordi malingen kunne være vanskelig å få av igjen. Personellet ville selv betale for malingen, og hadde innhentet informasjon fra kamerater på Trandum om hvilken malingstype, som noe tidligere var benyttet under forberedelsene til en reklamefilminnspilling for Norsk Tipping: ”Lottomilitære er ikke som andre militære”. Hjertegod som jeg var, fikk de tillatelse til å foreta et prøvestrøk på deler av én vogn, slik at vi kunne evaluere resultatet etter noen dager. Da jeg kom på jobb dagen etter var selvfølgelig hele eskadronen malt i nydelig vinterkamuflasje. Evalueringen var foretatt i løpet av natten. Eskadronen fikk naturlig nok mye oppmerksomhet for dette på øvelse Hvitmink. Snart ble det gitt føringer om at kjøretøyer ikke skulle males i vinterkamuflasje, men at avdelinger som allerede har malt sine, kunne vedlikeholde malingen”. Dette ble innad i bataljonen tolket dit hen at siden vinterkamuflasje var påbegynt, kunne vinterkamuflasje vedlikeholdes for hele bataljonen. Dette ble etter hvert godtatt. Det viktige var nå at avdelingene hadde intern lik kamuflasje. Her ble naturlig nok brigaden tolket som én avdeling, slik at alle var iført flott vinterkamuflasje til vinterøvelsen i mars. Alle var fornøyde, i hvert fall innad i brigaden, inntil malingen skulle av igjen ut på våren. Stormeskadronen hadde benyttet en blanding av Jotaplast og oppvaskmiddelet Zalo, og spylte vognene relativt enkelt rene, mens eksempelvis deler av Artilleribataljonen hadde benyttet hvit bengalakk. Det ble mye skrubbing med stålbørste for enkelte den våren.
![]() Etter vinterøvelsen lavet snøen videre ned, og nådde sitt toppunkt med 2,4 m på flatmark 7. mai. Øvingsaktiviteten var lav, klimaks syntes å være passert, materiellparken hadde lav tilgjengelighet, og bataljonens skarpskytingsøvelse Svartmink var kansellert av økonomiske årsaker. Eskadronene hadde imidlertid fått midler til å gjennomføre avdelingsskarpskyting i mindre skala. NK Eskadron, Bjørn Gaute Herlyng og jeg selv ville benytte dette til et siste løft for eskadronen. Vi allierte oss med Esk 1, stabseskadronen, stridstrenet, kampstøtteavdelinger fra Artilleri- og ingeniørbataljonen og logistikkstøtteavdelinger, og ble enig om å slå våre ressurser sammen til en erstatningsøvelse for Svartmink. Den samlede avdelingen vi hadde til rådighet var til forveksling nesten lik den TmBn som ble etablert under Forsvarets Innsatsstyrke- Hær med hurtig reaksjonsstyrke og forsterkningsstyrke noen år senere. Siden hovedøvelsen var kansellert, slapp vi de begrensninger som eksempelvis fulgte med administrasjon av tilskuermasser, og kunne derfor slå oss litt løs i feltet. Lt Herlyng la frem øvingsplanen for skytefeltsadministrasjonen med to alternativer for tillatt ildåpningslinje; Altevannsveien ved Artillerileiren, alternativt en linje ovenfor Neslia, et stykke opp mot selve skytefeltet. Vi er fortsatt i dag forundret over at ikke begge alternativene ble forkastet, men at vi slapp unna med den mildeste av dem. Skarpskytingen ble planlagt som en offensiv operasjon med, etter forholdene, et meget dypt og bredt manøverrom opp forbi støttepunktet i Kobbryggdalen. Herlyng og jeg hadde mange timer med kart, linjal og vinkelmålinger, samt rekognoseringer i lendet, for å legge opp en spennende øvelse innenfor nødvendige sikkerhetsbegrensninger. Vi fikk satt på plass et sikkerhetsteam, og gikk gjennom øvelsesområdet, med alle tenkte standplasser og aktuelle sikkerhetsmomenter i detalj. Dette gjorde at skarpskytingen artet seg som en vanlig manøverøvelse for de øvende troppene. Gjennomføringen viste også at avdelingene, til tross for unormalt lav forutgående øvingsaktivitet, var godt samkjørt, og i stand til å håndtere oppdukkende utfordringer.De få inviterte observatørene fra andre avdelinger var fra seg av fryd etter hvert som øvelsen skred frem med utstrakt manøver, over- og forbiskytinger, sanitetsmomenter, kryssing av vassdrag og alt som hørte til.
Etter skarpskytingsøvelsen var det stort sett avvikling som sto igjen på programmet. Vi opplevde et stort ønske fra Hærledelsen om rekrutteringsfremstøt for å skaffe frivillige befal og mannskaper til FN oppdragene i Libanon og Bosnia. Norges samlede leveranser til slike operasjoner var på rundt 2000 mann i denne overlappingsperioden før vi avviklet bidraget til UNIFIL styrken. Interessen var stor med henholdsvis 75 % og 50 % fra de to troppene. Jeg er svært takknemlig for å ha opplevd tiden i Panserbataljonen og Stormeskadronen. Tjenesten var spennende og innholdsrik, og mannskapenes motivasjon og innsatsvilje var svært inspirerende for meg som sjef. I dag er det naturlig nok de positive minnene som henger igjen, og halvveis glemt er alle timene på skytebaner i påvente av ammunisjon eller klar sikt, og alle manøverdagene med skrantende materiell. Jeg er fortsatt av den oppfatning at om du behersker å være stormtroppsjef, kan du håndtere det meste. Oberstløytnant Hans Bakke |
