14. desember 2017.     Antall treff: 160242


::home

::e-mail

::gjestebok

::bilder

::musikk

::linker

::historie




Rittmester Hans Bakke

::tilbake

Her forteller Oberstløytnant Hans Bakke om sin tid som esksjef kontingent 1996-97. Han var i PBN første gang i 1988/1989 som stormpioner og dykkerlagfører. Troppsjef og NK stormesk 1994-1996:

I min tid i Stormeskadronen var Kavaleriet preget av et stort produksjonsbehov av befal og mannskaper for å fylle et førtitalls eskadroner i forbindelse med den påbegynte mekaniseringen av Hæren. Det var mobiliseringshæren og nasjonal beredskap som var hovedmålet for Hærens virksomhet, og bidrag til internasjonale operasjoner var av sekundær interesse. Stormeskadron 4 ble opprettet i 1994, for å bidra til utdannelsen av eskadronssjefer, samtidig som antall tropper i eskadronene gikk ned fra tre til to. Offiserene fikk begrenset tjenestetid i stilling, gjerne kun ett år, før de måtte videre produksjonsløpet. Da jeg tiltrådte som sjef i 1996 skulle Panserbataljonen utgjøre kadre for Panserbrigaden, noe som medførte at bataljonen ble delt i to på storøvelsene (Bardu bataljon og Målselv bataljon), og i praksis spilte opp til tre ganger så mange tropper som faktisk fantes på bakken. Tjenesten i bataljonen var betydelig endret fra de unge og gale år på 80- tallet, og utdanningsprogram, orden, system, og kvalitetssikringssystemer var nå i fokus. Ulvene kunne selvfølgelig ikke la seg temme av slikt, og fant sine egne veier for å få utløp for spenningsbehov, fantasi og kreativitet.

Soldatinnrykket i august var blitt designet ut fra et meget effektivt og godt flytdiagram for å få soldatene raskt gjennom fasene fra oppmøte på hjemlig flyplass til å komme i orden på rom med tildelt seng og skap, og med kneppet sovepose og sammensatt grunnutrustning. I dette velordnede systemet var det selvfølgelig ingen som reagerte på at troppenes NKer hadde infiltrert samlebåndet med en egen klippeservicestasjon. Før middag innrykksdagen var alle soldatene utstyrt med en meget presentabel stormfrisyre. Dette førte videre til at, av de to som hadde planer om å søke siviltjeneste, valgte en å bli tjenesten ut, mens den andre gjerne ville bli noen uker til håret hadde vokst ut igjen.

Høsten videre ble en stor opptur for alt personellet, med høy aktivitet og rask fremgang både for enkeltmannsferdigheter, og ikke minst på lags-, og troppsnivå. De første skarpskytinger i eskadronsforband ble gjennomført etter rundt tre måneders tjeneste. Det ble derfor en gedigen nedtur når budsjettet for 1997 ble kjent, og det ble klart at øvingsmidler ville bli redusert med mer enn det halve. Øvingsplanleggingen resten av utdanningsåret krevde derfor at vi måtte snu på hver krone for å få mest mulig trening for mannskapene ut av det knappe budsjettet. Dette innebar blant annet at vi januar befant oss på fjellmarsj med hele eskadronen i sterk vind, dårlig sikt og generelt utrivelige forhold, med kun tre befal til stede.


Rittmester Hans Bakke

sjef 1996-97



Noe senere, i februar, klarte bataljonen å arrangere en knapp ukes bataljonsøvelse (Hvitmink). I forkant av øvelsen ba fenrikene om å få lov til å male noen av vognene i vinterkamuflasje. Dette hadde noen år i forveien blitt forbudt av Distriktskommando Nord-Norge, både av økonomiske årsaker og fordi malingen kunne være vanskelig å få av igjen. Personellet ville selv betale for malingen, og hadde innhentet informasjon fra kamerater på Trandum om hvilken malingstype, som noe tidligere var benyttet under forberedelsene til en reklamefilminnspilling for Norsk Tipping: ”Lottomilitære er ikke som andre militære”. Hjertegod som jeg var, fikk de tillatelse til å foreta et prøvestrøk på deler av én vogn, slik at vi kunne evaluere resultatet etter noen dager. Da jeg kom på jobb dagen etter var selvfølgelig hele eskadronen malt i nydelig vinterkamuflasje. Evalueringen var foretatt i løpet av natten. Eskadronen fikk naturlig nok mye oppmerksomhet for dette på øvelse Hvitmink. Snart ble det gitt føringer om at kjøretøyer ikke skulle males i vinterkamuflasje, men at avdelinger som allerede har malt sine, kunne vedlikeholde malingen”. Dette ble innad i bataljonen tolket dit hen at siden vinterkamuflasje var påbegynt, kunne vinterkamuflasje vedlikeholdes for hele bataljonen. Dette ble etter hvert godtatt. Det viktige var nå at avdelingene hadde intern lik kamuflasje. Her ble naturlig nok brigaden tolket som én avdeling, slik at alle var iført flott vinterkamuflasje til vinterøvelsen i mars. Alle var fornøyde, i hvert fall innad i brigaden, inntil malingen skulle av igjen ut på våren. Stormeskadronen hadde benyttet en blanding av Jotaplast og oppvaskmiddelet Zalo, og spylte vognene relativt enkelt rene, mens eksempelvis deler av Artilleribataljonen hadde benyttet hvit bengalakk. Det ble mye skrubbing med stålbørste for enkelte den våren.

Selve vinterøvelsen ble minneverdig for eskadronen. Den ble meget slitsom på grunn av at eskadronen med sine to tropper i realiteten spilte to fulle stormeskadroner og pansret oppklaring. Til tider hadde vi to tredjedeler av styrkene ute på stridsoppklaring, for å skaffe nødvendig informasjon til bataljon og brigade. Høydepunktet for øvelsen ble utryddelsen av Telemark Bataljon, som den gang var en infanteriavdeling, oppsatt på SISU og beltevogner, med personell på førstegangstjeneste, og med tilhold bare litt utenfor Telemark. Etter døgn med gnaging mot minefelt og bakhold mellom Aurfjordsbotn og Fiskelausvatnet, gikk vi lei,

og fant en mulig akse for stridsvogner over Furudalsheia, rett nord for Indre og Ytre Fiskelausvatn. Stormeskadronen opprettholdt et passe trykk i front for å holde på motstanderens oppmerksomhet, mens Stridsvognseskadron 1, anført av eskadronssjef Einar Storli, jobbet seg opp over høydepartiet. Ti timer, og et dusin belteavsporinger senere var Esk 1 på plass og skjøt opp stabs- og trenområdet nord for Indre Fiskelausvatn, på god stridsvognsavstand. Etter hvert kunne de skyte opp rømlinger fra de fremre kompanier, etter hvert som de forsøkte å unnslippe Stormeskadronens gjenopprettede offensiv i tilknytning til hovedaksen. Kort tid etter angrep og slo Bardu bataljon, bestående av esk 2 og 4, motstanderens bakre støttepunkt ved Hallaren, etter en landgang lenger inn i Balsfjorden. Slaget resulterte i en administrativ uttransport for motstanderen, mens eskadronen ble pålagt sine første timer med hvile siden øvelsen startet flere dager i forkant. Gjennombruddet måtte allikevel utnyttes, og ti timer senere var vi på full fart østover, utstyrt med A-4 kopier av kartblad og referansepunkter for området fra en rødglødende kopimaskin i bataljonens kommandoplass. Gasspedalene sto i bunn, helt til våre to eskadroner gikk ut på linje bak Brigade 15’s feilvendte panserverneskadron på Heia. Utfallet var gitt. Deler av Esk 1 måtte deretter riste av seg noen egne styrker fra infanteribataljon nr 2, som hadde kommet til, og som ikke helt hadde lært å skille mellom egne og fiendtlige stridsvogner, mens resten av styrken, med god støtte fra artilleri og ingeniører, klarte å slå tilbake et motangrep fra Brigade 15’s panserbataljon fra nordsiden av Takvatnet. Senere klarte eskadronens skarpskyttergruppe å ta seg ubemerket til fots forbi motstanderens panserbataljon og infanteribataljon nr 3, og inn mot hans bakre enheter. Gruppen ledet et uttall flyangrep, og klarte da eskadronen etter hvert satt inn en offensiv, å dirigere fotstyrken forbi forsvarsstillingene, først inn mot motstanderens hvilende PV-eskadron, og deretter hans enda mer hvilende artilleribataljon mellom Mauken og Fjellfroskvatnet. Stormeskadronen var på dette tidspunktet forferdig slitne, og kunne være glad for at motstanderen ikke var mer på alerten. Sambandet til egen bataljonsledelse var for lengst brutt, befalets snakketøy var i alvorlig uorden, og ulvene falt om i søvn ved selv de korteste opphold i bevegelse. Med unntak av den korte stridspausen ved Fiskelausvatn hadde troppene gjennomsnittlig hatt mer enn én episode med stridskontakt i timen den siste uken.



Etter vinterøvelsen lavet snøen videre ned, og nådde sitt toppunkt med 2,4 m på flatmark 7. mai. Øvingsaktiviteten var lav, klimaks syntes å være passert, materiellparken hadde lav tilgjengelighet, og bataljonens skarpskytingsøvelse Svartmink var kansellert av økonomiske årsaker. Eskadronene hadde imidlertid fått midler til å gjennomføre avdelingsskarpskyting i mindre skala. NK Eskadron, Bjørn Gaute Herlyng og jeg selv ville benytte dette til et siste løft for eskadronen. Vi allierte oss med Esk 1, stabseskadronen, stridstrenet, kampstøtteavdelinger fra Artilleri- og ingeniørbataljonen og logistikkstøtteavdelinger, og ble enig om å slå våre ressurser sammen til en erstatningsøvelse for Svartmink. Den samlede avdelingen vi hadde til rådighet var til forveksling nesten lik den TmBn som ble etablert under Forsvarets Innsatsstyrke- Hær med hurtig reaksjonsstyrke og forsterkningsstyrke noen år senere. Siden hovedøvelsen var kansellert, slapp vi de begrensninger som eksempelvis fulgte med administrasjon av tilskuermasser, og kunne derfor slå oss litt løs i feltet. Lt Herlyng la frem øvingsplanen for skytefeltsadministrasjonen med to alternativer for tillatt ildåpningslinje; Altevannsveien ved Artillerileiren, alternativt en linje ovenfor Neslia, et stykke opp mot selve skytefeltet. Vi er fortsatt i dag forundret over at ikke begge alternativene ble forkastet, men at vi slapp unna med den mildeste av dem. Skarpskytingen ble planlagt som en offensiv operasjon med, etter forholdene, et meget dypt og bredt manøverrom opp forbi støttepunktet i Kobbryggdalen. Herlyng og jeg hadde mange timer med kart, linjal og vinkelmålinger, samt rekognoseringer i lendet, for å legge opp en spennende øvelse innenfor nødvendige sikkerhetsbegrensninger. Vi fikk satt på plass et sikkerhetsteam, og gikk gjennom øvelsesområdet, med alle tenkte standplasser og aktuelle sikkerhetsmomenter i detalj. Dette gjorde at skarpskytingen artet seg som en vanlig manøverøvelse for de øvende troppene. Gjennomføringen viste også at avdelingene, til tross for unormalt lav forutgående øvingsaktivitet, var godt samkjørt, og i stand til å håndtere oppdukkende utfordringer.De få inviterte observatørene fra andre avdelinger var fra seg av fryd etter hvert som øvelsen skred frem med utstrakt manøver, over- og forbiskytinger, sanitetsmomenter, kryssing av vassdrag og alt som hørte til.

Som leder for øvelsen var det kanskje allikevel noen farefulle episoder jeg husker best; en feilinnstilt artillerigranat som fikk luftsprengning ubehagelig nær tropp 2, en røykgranat som landet i kamuflasjenettet på en av vognene i tropp 1, og mest ekstremt, en sikkerhetskontrollør for et fotlag i tropp 2, som beveget seg inn i blindsonen mellom maskinkanonen og siktelinjen til lagets stormpanservogn, med en oppflerret hjelm som resultat. Alt gikk bra, men vi fikk oss en kraftig påminnelse om alvoret i virksomheten vår.


Etter skarpskytingsøvelsen var det stort sett avvikling som sto igjen på programmet. Vi opplevde et stort ønske fra Hærledelsen om rekrutteringsfremstøt for å skaffe frivillige befal og mannskaper til FN oppdragene i Libanon og Bosnia. Norges samlede leveranser til slike operasjoner var på rundt 2000 mann i denne overlappingsperioden før vi avviklet bidraget til UNIFIL styrken. Interessen var stor med henholdsvis 75 % og 50 % fra de to troppene.

Jeg er svært takknemlig for å ha opplevd tiden i Panserbataljonen og Stormeskadronen. Tjenesten var spennende og innholdsrik, og mannskapenes motivasjon og innsatsvilje var svært inspirerende for meg som sjef. I dag er det naturlig nok de positive minnene som henger igjen, og halvveis glemt er alle timene på skytebaner i påvente av ammunisjon eller klar sikt, og alle manøverdagene med skrantende materiell. Jeg er fortsatt av den oppfatning at om du behersker å være stormtroppsjef, kan du håndtere det meste.


Oberstløytnant Hans Bakke